Separasjonsangst

Mor er veldig opptatt av at hunder skal føle seg trygge,-- trygghet,sier mor, er selve livsfundamentet. Innunder denne trygghetsfølelsen,-har vi forstått,- er det svært viktig at vi ikke er hjemme alene. Separasjonsangst skal visst være den mest grusomme av alle former for angst... Det er bare det at jeg tror mor har misforstått noe her,--for det er hun som får denne angsten når hun ikke har flokken sin (-les oss på fire-flokken ) rundt seg hele tiden! Så derfor blir vi tatt med over alt! Det meste er helt topp, men så er det noe, jeg i allefall misliker ganske sterkt! Det er når jeg ser mor tar på seg "spaserskoa"-og "pen i tøyet"-antrekket, da er det fare på ferde! Når hun i tillegg tar på seg den ekle jåleminen: Nå skal vi ut å spasere med veloppdratte, nybørsta og pene hunder..., da bare kjenner jeg hvor ulydig jeg får lyst til å være! Men turen går til de urbane strøk! Dydsmønstrene, Nelly og Berta, tripper fornemt ved mors side, og far tar et solid grep rundt taumene på meg der vi langer ut i hurtig tempo.. Hva er stas med de beundrene blikkene fra andre "pent antrukne" som kvitrer: Gid..såå skjønne hunder--og klapper oss med to fingre på hodet! Ikke har de noe å by på fra sine slunkne lommer heller... Men sist vi var på en slik oppvisningsrunde , skjedde det noe helt fantastisk! Vi "spaserer" ofte rundt et vann , det hadde lenge vært islagt, men denne vårdagen var isen borte. Og for et syn: Ender og svaner så langt øyet kunne se!! Jeg hørte mor jamre langt der bak til far: Ha kortere band--ha kortere band.. Far ble mer og mer vindskeiv og ustø i gangen--og plutselig var jeg midtfjords blant snadrende ender og syngnde svaner.. Inne på land var alle pene manerer i full oppløsning, situasjonen var ganske kaotisk og høyrøsta! Jeg bare svømte rundt i lykkerus--, men det var en ting jeg ikke hadde tenkt over: jeg mangla vinger! Oppdagelsen var nedslående, jeg var helt alene på vannet..ikke en fjør å se.. Men "-gid`a meg for en opplevelse!! Det er heldigvis slik her på huset at tilgivelsen er større en tillatelsen,-så det ble ingen straffeutmåling etter denne episoden--heller--. Og mor holder hardnakka på dette livssynet sitt at separasjonsangst er årsak til enda verre ting enn angsten for hva jeg til enhver tid "muntrer" henne opp med!