Veien vi vandrer

To par øyne med uttrykksfulle blikk, to fuktige snuter som forsiktig dytter borti handa mi: Her er vi! Ser du oss ikke? Slik har det visst vært en stund nå. Dagene vart så mørke og tunge. En kjær og trofast venn er ikke her lenger, savnet og tomrommet etter Nelly slipper ikke taket.

Det er vanskelig for Berta og Maja å forstå hvorfor dagene har så lite smil og glede i seg.De sturer de også, blir usikre på hva denne forandringa innebærer. Jeg er sikker på at i den første tida etter at Nelly forlot oss, sørget de også. Men i motsetning til oss går omstillingen til endra forhold raskere. Nå var det mest min væremåte de ikke helt forsto seg på. Vi møter alle stoppskilt på veien vi går, men etter kort eller lang tid får vi signal om å fortsette. Maja og Berta ga meg signalet om at de var der for å gi meg hundegledene i livet tilbake... Nå er vi igang med å finne den riktige kursen igjen. Og mine to fantastiske "Loser" har det rette kartet. Dagene skal fylles med spennende turer i skiftende høstvær. Naturen hjelper oss med sine sprakende farger, høstgule blader og alle lukter og spor i lyng og mose! Dyrene i skogen, som ikke har forsekker i skapet og varme stuer å bo i, er i full gang med å sikre seg mat og hi til vinteren. Skog og fjell er er et eneste stort skattkammer av spennende lesestoff for ivrige goldensnuter.

De ville dyrene sanker det nødvendige grunnlag for å overleve en hard vinter. Vi finner styrke og ro i naturens overflod. Det gjelder bare å se det!

Sol står opp og sol går ned, en sommerdag i juli var Nellys siste soloppgang. Men de varmende strålene Nelly ga oss har vi med oss videre.. Fortsatt har jeg to gyldne, trofaste golden her. De gir dagene glød og innhold og letter sinnets tunge bører ved bare å være til. De deler vår sorg og de deler vår glede. Menneskenes fotefar og hundenes potetrykk på veien vi vandrer.