Sommerens gleder og utfordringer

Det er nesten så en ikke kan tro sine egne ører! Her står altså mor og sier,-nærmest beklagende-, til Bjørg: Nei, nå er Maja blitt så voksen og rolig at det blir lite å fortelle om i Dagboka vår! Noe så tøvete og fornærmende, er det ikke denne voksenalderen hun har sett fram til i over fire år nå! Og attpå til så storkoser de seg med episoder fra Tirils siste bidrag til spennende historier.

Tiril er akkurat lik meg når det gjelder svømming, stort eller lite vann og vi hiver oss uti. Slik var det denne dagen også, Tiril svømte og svømte med glede og velvære i det våte element. Men plutselig var det noe inne på stranda ,bortunder noe busk og kratt som , fanget interessen. Øyeblikket etter stod hun der med en fugleunge i munnen,-den kunne nok verken svømme eller flyge stakkaren. Bjørg ropte med sin lyseste stemme: slipp! Og Tiril kom og leverte fuglen ved føttene hennes! Noe medtatt og pjuskete etter oppholdet i en stor, våt goldenmunn, ristet den seg og pilte inn i krattet igjen. Det var ikke måte på hvor mor og Bjørg beundret og lovpriste Tirils fantastiske oppførsel, ja, til slutt hørtes det ut som denne vesle fugleungen var berget fra den visse død etter at Tiril "fant" den! Ikke et eneste ord om alle fuglene jeg har redda i mitt fireårige liv. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg nesten har løpt føttene av meg, og med fare for hjertestans under innsatsen for å holde de blodtørstige kattene unna eiendommen vår. Det er virkelig en meget krevende jobb å være ansatt som fuglebeskytter i et nabolag der det kryr av katter- og hos oss kryr det av fugler hele året. Syns godt jeg kunne få noen rosende ord for min innsats for å opprettholde fuglebestanden. Det hadde ikke vært mange fjørballene å glede seg over her hadde det ikke vært for meg! Jeg blir slett ikke sur og deppa fordi det dukker opp gode og humørfylte historier fra andre med god fantasi og sans for et fargerikt hundeliv. Larsen f.eks. er en utrolig artig fyr som kan nomineres til komiprisen stadig vekk! Akkurat nå er han på ferietur med "foreldrene" sine, og vi får illustrerte reisebrev fra Larsens spennende ferieliv. I år er det kyststrøka og de indre dalføra i Sogn og Fjordane som blir utforska. Skal si det er mange ramsalte historier fra de ytterste skjær, fra andaktsfylte stavkirkebesøk og farefulle jaktopplevelser blant et rikt dyreliv .

Vi hadde ikke før fått høgtidsprega reportasje fra stavkirka der Larsen lytta med salig ro til orgelbrus og fløytetoner,-og fikk skryt av organisten for fin kirkelig oppførsel,--da kom sjokkmeldinga om stor uro fra en besøksgård ikke langt unna. Uroa ble utløst av hr. Larsen, kirkegjengeren som hadde fått tilnavnet kapellan, ble fort omdøpt til hønsetyv! Men jeg vil nå gjerne få unnskylde Larsen på det sterkeste. For hva skal en liten, snill og vennligsinnet Tibetansk Spaniel stille opp med når en hærskare kaklende høner flakser rundt en fra alle kanter? Noen fjørslipp må det jo bli i slike situasjoner,-men ved senere opptelling var hele hønsebesetningen i uforandra antall.

Og Larsen var så godt som skadefri kroppslig,-men hans sarte kirkelige sjel var det verre med.. Men ikke verre enn at han ved neste stopp, tappert vandra opp kirkebakken mot den lokale kirke i håp omå få styrke til den videre ferd..

Så nå venter vi spent på neste reisebrev!